Interessant innlegg

Snublet over et interessant innlegg, skrevet av Helge Ole Bergesen, Forsker ved Fridtjof Nansen Institutt.

Vi eier ikke denne artikkelen, og er en direkte kopi av hva Helge Ole Bergesen har skrevet på siden naturvernforbundet.no

Internasjonalt miljøsamarbeid?

Det ble sagt mange og store ord om det internasjonale miljøsamarbeidet tidligere i høst. Nå når slaget er over og den verste støyen har lagt seg, er tiden inne til å se litt nærmere på de realitetene bak retorikken:

Det finnes hundrevis av små og store internasjonale miljøavtaler og -organisasjoner. Uansett omfang, er de alle basert på de samme grunnleggende prinsippene: statene, dvs. regjeringene, bestemmer selv hvilke forpliktelser de vil påta seg. Ingen kan tvinge dem til å gå inn i en avtale de ikke ønsker. Skal en avtale utvides eller forsterkes, krever det som regel ny godkjenning fra alle deltakerne.

Dette betyr at det kan ta svært lang tid før regjeringene blir enige om innholdet i en avtale, og derpå noen år til før tilstrekkelig mange stater har tiltrådt den, slik at den kan tre i kraft. Da er avtalen folkerettslig bindende, men det betyr ikke uten videre at den blir gjennomført. Mange miljøavtaler pålegger i første omgang regjeringene å rapportere om utslipp av et bestemt stoff, og om hvilke tiltak de setter i verk for å redusere eller begrense dem. Dessverre viser det seg i praksis at selv slike rapporteringsforpliktelser ikke blir fulgt tilfredsstillende opp.

Montreal-protokollen om beskyttelse av ozonlaget ble tidligere i høst av mange miljøvernere fremhevet som et eksempel på vellykket internasjonalt miljøsamarbeid. Det er riktig nok at de store KFK-produsentene har skåret ned sine utslipp dramatisk de siste årene, men hvis vi ser på dette som et uttrykk for globalt miljøsamvirke, blir bildet et annet. Det viser seg nemlig at en stor del av de regjeringene som har tiltrådt denne avtalen ikke følger opp sine rapporteringsforpliktelser: I 1993 hadde tre av fire stater som deltar i dette samarbeidet ennå ikke rapportert for året før. Formelt sett er dette "ulovlig", men det er i praksis ikke annet å gjøre med det enn å oppfordre regjeringene til å leve opp til sine forpliktelser (for flere detaljer, se Nansen-instituttets "Green Globe Yearbook").

En annen vesentlig svakhet ved det internasjonale miljøsamarbeidet er at det lett kan oppstå konflikter om gjennomføringen, f.eks. om et bestemt stoff dekkes av en avtale. Slike problemer må løses gjennom forhandlinger mellom statene. Hvis en av dem insisterer på at den har rett til å fortsette sine utslipp av et bestemt stoff, er det lite de andre kan gjøre. Avtalene mangler som regel ordninger for håndhevelse. Blir de brutt, så blir de brutt -- lovlig eller ei. Igjen er det blitt henvist til Montreal-protokollen som et effektivt unntak, men dessverre er dette misvisende. Det er riktig at denne avtalen åpner for å bruke handelssanksjoner, men det er mot stater som ikke deltar i samarbeidet. Hvis en regjering som har tiltrådt den, ikke følger opp sine forpliktelser, kan de andre ikke gjøre annet enn å appellere til dens gode vilje.

Det internasjonale miljøsamarbeidet, slik vi kjenner det i dag, mangler altså effektive beslutningsorganer, domsmyndighet og sanksjonsmidler. Dette skyldes at de fleste statene i verden setter sin egen nasjonale råderett høyere enn hensynettil internasjonalt miljøvern.

Under EU-debatten ble det kastet frem radikale ideer, som en "ny generasjon av miljøavtaler", som tilsynelatende skulle overvinne disse innebygde svakhetene. For meg er dette fortsatt tåketale, men kanskje noen av dem som snakket ivrigst om dette kunne forklare hvem som skal delta i slike, hvilke spørsmål de skal omfatte, hvilken makt de skal ha -- og ikke minst hvordan deres myndighet skal forenes med den rådende norske selvråderettstenkning. Svar mottas med takk, helst før det er gått 22 år.

http://naturvernforbundet.no/naturogmiljo/import/internasjonalt-miljoesamarbeid-article11589-1009.html

Noe du vil dele? Skriv det i kommentarfeltet under!

Runar og Cato.

FNs Klimapanel – IPCC

IPCC ble opprettet i 1988, og IPCC ble opprettet av FNs miljøprogram og Verdens meteorologiske organisasjon. Den ble opprettet for å skaffe mest mulig informasjon om årsaker til og konsekvenser på jorda. Dette panelet har flere forskjellige arbeidsgrupper og hat gitt ut fire rapporter. Den siste rapporten ble gitt ut i 2007. Disse rapportene oppsummerte de vitenskapelige funnen og anbefaler hvilke tiltak som bør settes i verk.

Fra den 7. til den 18. desember 2009 så foregikk den femtende miljøkonferansen, holdt av FN. I denne konferansen, ble man enige om at det skulle ende opp med forpliktede utslippsreduksjoner og planer for hjelp til utviklingsland. Men dette møtet sluttet uten bindende avtaler om klimatiltak. Konferansen var i bunn og i grunn helt uten mening.

Runar og Cato.

Hva skal vi gjøre?

Vi eier ikke opphavsretten på dette bildet. Bildet er hentet fra http://ndla.no/nb/node/23485
Skal også legges til at det er LadyofHats som har laget smileyene i tabellen.

Tabellen er laget på grunnlag av denne filmen, som er interessant i forbindelse med temaet:

Runar og Cato.

Muligheter og hindringer for samarbeid

Verden består av omtrent to hundre stater, og hver stat styrer i stor grad seg selv. Det som er i fellesskapets interesse, er ofte til ulempe for én stat eller flere, noe som gjør det vanskelig med å gjennomføre tiltak. I tillegg til alt dette her så er det mange nasjonale og multinasjonale selskaper som tjener penger på at vi fortsetter som det vi gjorde før – som i Norge sitt tilfelle er olje- og kullindustrien. Det prøves med å påvirke politikerne til å ikke gjøre store forandringer.

En annen løsning på jordas miljøutfordringer så må det komme i forbindelse med et frivillig samarbeid eller ved at det blir valgt en verdensregjering som har vide fullmakter til å bestemme over hver enkelt stat. Det vil si at hvis det er noen land som ikke følger punktene til denne verdensregjeringen, og slipper ut risikabelt mye forurensing, så vil denne verdensregjeringen gripe inn. At vi kan få en verdensregjering er det svært, svært få som tror, så derfor er vi avhengige av at det blir samarbeid, noe som krever at man forstår det blodige alvoret i saken: Hvis vi ikke gjør noe, vil det bli riktig ille, og millioner på millioner av mennesker vil dø som en følge.

Kilde: http://ndla.no/nb/node/25070

Runar og Cato.

En god film

Runar og Cato.

Norge og internasjonalt miljøsamarbeid

I dette internasjonale samarbeidet så er Norge en aktiv og selvstendig part. De siste årene så har Norge bidratt til at klimaforhandlingene med innsats for å bevare regnskog, en finansieringsordning for tiltak i fattige land og ved å heve det nasjonale målet om utslippskutt, som da er på 40 %. Det Norge også har vært er en pådriver og foregangsland for et internasjonalt forbund mot kvikksølv, som da er forhandlet frem gjennom FN.

Et annet eksempel er da verdenstoppmøtet i Johannesburg, i Sør-Amerika i 2002. Her var blant annet EU og USA ivrig på at World Trade Organizations handleregler skulle være overordnet internasjonale miljøregler.  Norge på sin side var imot nedgradering av miljøhensyn, og fikk etter hvert med seg flere land på forslaget sitt.

Norge var også sentral når de arbeidet med å skape en handel med levende genmodifiserte mikroorganismer i 2000. Et formål med denne avtalen var å sikre et Regelverk mot såkalt genrøveri, som særlig er et problem for fattige land.

Kilde: http://www.neitileu.no/kunnskapsbank/klima_og_miljoe/internasjonalt_miljoesamarbeid

Runar og Cato.

Velkommen!

Velkommen til vår blogg-side om Internasjonalt miljøsamarbeid. Vi har laget denne bloggen i sammenheng med  et naturfagprosjekt. Vi kommer ikke til å oppdatere denne bloggen her jevnlig, pga. prosjektets varighet er på to uker. Vi håper du drar litt nytte av vår blogg!

. ¨

Runar og Cato.